Former for oppdragelse av barn igjen uten foreldre

Problemet med å utdanne barn igjen uten foreldre er nå veldig presserende. Dessverre vokser antall foreldreløse. Samtidig er det for tiden nye former for utdanning av barn igjen uten foreldre, der de forsøker å ta hensyn til særegenheter ved den psykologiske utviklingen av barn i familien, og skape forhold som er så nært som mulig for dem.

Ved lov er vernepleie eller foresats etablert over alle barn som har blitt etterlatt uten foreldreomsorg. Foresats er opprettet over barn opp til 14 år, og foresatte - over barn i alderen 14 til 18 år.

Når barn oppdages i barnehjem, er vergen staten. Dessverre har oppdragelse av barn i et barnehjem i seg selv mange ulemper og forverres av kostnadene ved dagens system. I noen barnehjem blir flere enn 100 barn oppdratt. Slike oppdrag er minst like foreldre, ofte har barn fra barnehjem ingen anelse om hvordan man skal overleve utenfor veggene sine. De mangler dannelsen av noen sosiale ferdigheter. Til tross for at nyutdannede på barnehjem forsøker å bygge sine familier, i alle fall ikke å forlate sine egne barn, ifølge statistikk, er mer enn 17% av de eksisterende beboerne i barnehjem - representanter fra 2. generasjon igjen uten foreldre. I barnehjem blir familiebånd mellom brødre og søstre ofte ødelagt: Barn i ulike aldre er ofte plassert i ulike institusjoner, en av barna blir overført til et annet sted som straff for dårlig oppførsel eller studie. Brødre og søstre kan også skilles når en av barna blir adoptert.

Det er slike former for oppdragelse av barn, som familier-trustees og fosterfamilier.

Å ta vare på forvaring kan ikke likestilles med adopsjon i juridisk eller moralsk forstand. Det faktum at barn er i varetekt avgjør ikke deres virkelige foreldre fra plikten til å støtte barn. Foresatte er betalt en barnestøttegodtgjørelse, men det vurderes at forvalter utfører sine plikter gratis. Et barn under voksenskap kan bo på sitt eget boareal eller sammen med sine virkelige foreldre. Ved utnevnelse av en person som trustee, tas hensyn til hans eller hennes moralske bilde og forhold som har utviklet seg mellom vergen og barnet, samt mellom vernefamiliene og barnet. Fordelen med denne metoden for å ta vare på foreldreløse barn er at det å bli en forvalter er mye enklere enn å vedta et barn. Tross alt er det noen ganger tilfeller der en familie ikke kan ta et barn fra barnehjemmet fordi hans virkelige foreldre ikke ga opp foreldrenes rettigheter til barnet. På den annen side kan forvalteren ikke alltid utøve tilstrekkelig innflytelse på barnet og kan ikke bli fosterforelder for ham. Denne form for oppdrift av barn er ikke egnet for folk som tar opp oppdragelse av et barn for å erstatte fravær av innfødte barn.

Fosterfamilier ble legalisert i 1996. Ved overføring av barnet til fosterfamilien utarbeides en fosterbarnsoverføringskontrakt mellom fosterfamilien og verneautoriteten. Fosterforeldre blir betalt for varetekt av barnet. I tillegg er fosterforeldre forsynt med rabatter for verktøy, lengre helligdager, preferansebevis for sanatoriet etc. Samtidig skal fosterforeldre holde oversikt over midler som er tildelt barnet skriftlig og gi en årlig rapport om utgifter. Det er ganske vanskelig for en fosterfamilie å ta et barn med dårlig helse eller et funksjonshemmet barn, fordi det for dette er nødvendig å oppfylle en rekke obligatoriske forhold i økonomiske og daglige termer. Likevel kan en fosterfamilie være et bedre alternativ for et barn enn barnehjem.

Siden folk ikke så ofte forsøker å adoptere barn eller ta dem til sine familier, og oppdrag i standardtype barnas hjem har mange mangler i pedagogiske og psykologiske forhold, oppstod en mellomliggende versjon - SOS-landsbyene. Den første SOS-landsbyen ble åpnet i Østerrike i 1949. Landsbyen er en barneinstitusjon fra flere hus. I hvert hus er det en familie på 6-8 barn og en "mor". I tillegg til "moren" har barna også en "tante", som erstatter moren i helger og i ferier. For å sikre at husene ikke ser like ut, mottar moren til hvert hus penger for sitt arrangement, og kjøper alle ting i huset selv. Denne utdanningen er nær utdanning i familien, men har fortsatt en ulempe - barna blir fratatt sin far. Dette betyr at de ikke vil være i stand til å skaffe seg psykiske ferdigheter i å håndtere menn, og vil ikke se et eksempel på hvordan menn oppfører seg i hverdagen.

I forhold til alle former for oppdragelse av barn uten foreldre, er adopsjon eller adopsjon fortsatt en prioritet og det beste for barnet. Vedtak mellom barnet og adoptivforeldrene etablerer det samme juridiske og psykiske forholdet mellom foreldrene og barnet. Det gir de adopterte barna muligheten til å ha de samme levekårene og samme oppdragelse som i sin egen familie.